Påskeferie og dens fatale konsekvenser

Og så var påska over. Tjohei! Fin ferie, absolutt. Men når man ikke har noe hytte på snøkledt fjell å ty til, ei heller penger på bok til å stikke utenlands, ja da stikker man hjem til mor og tar ferien der. Og jeg skal ikke si at jeg ikke gledet meg til å stikke hjem til påske. Forventningene var skyhøye, og jeg så frem til å møte kjente og kjære og til å slappe av max kabin. Men det slår aldri feil. Den o'store ferien blir aldri som man tror den skal bli. Været slo feil, alle de jeg trodde jeg skulle få møtt fikk jeg ikke møtt, og formen og viljen til å stikke ut og være sosial slo seg vrang. Hadde mye tid hjemme denne gangen, hele 10 dager. Men det gjorde meg bare slapp. Mye grunnet ekstremt god underholdning på bokfronten tilbrakte jeg altså uendelige timer på sofaen under et deilig teppe. Og sånt gjør en slapp. Fint at man er heldig og finner bøker man ikke klarer å legge fra seg, men når dette fører til at man leser til alle døgnets tider, til f. eks. 0330 på natta, og derfor ikke klarer å stå opp før kl 1500 dagen etter, og når man først har klart å dra seg ut av senga og spist frokost, ja, så orker man ikke annet enn å legge seg rett ned på nærmeste sofa, og lese mer. Ond sirkel kanskje, men fy så digg det var og. Haha. Men påska hadde sine høydepunkter. Feiret mor sin 50 årsdag noe på forskudd, men dog. Familie og god mat. Glede-glede. Og så fikk jeg møtt masse gøye folk, gamle venner og bekjente og herlige søsken.



Bildet over er fra min eneste påskeutflukt. Den fant sted 1.påskedag, før jeg startet den lange turen tilbake til Bergen. Kjørte med Steinar ut på Hove på Tromøya og fikk masse god vind i kinna. (Og påskeegget jeg holder var en gave fra Steinar - tusen takk - strålende fornøyd!). Faktisk så koste jeg meg veldig på den lille påske-utflukten, bare se på bildet under, tjohei.



Men det straffer seg visst å ta det tunge steget ut av sofaen. For i det sekundet jeg satte min fot på bergensk jord igjen, satte virusene inn for fullt. Nå har jeg ligget under x antall tepper og dyner siden mandag morgen, snytt ut flere ruller dopapir og konsumert kilovis med Fisherman's Friend og Repsils, samt drukket bøttevis med Rett-i-koppen, både sjokolade og tomatsuppe. Vann smaker piss, så Sprite Zero har blitt min redning når det gjelder å svelge ned paracet. Jeg kan tv-programmet utenat! (Ikke at jeg ikke kunne det før jeg ble syk da.. hehe). Men: Ingen av de andre jeg bor med er hjemme, og det er litt ensomt her. Er lei av å være syk nå. Og ja! Jeg er et mannfolk når det gjelder å være syk. Klager og syter og har det VEEELDIG vondt. Hehe.. kanskje like greit at ingen er hjemme. Men men. Det som er irriterende, og som jeg ikke skjønner, er: Hvorfor i alle videste, huleste verden kunne jeg ikke blitt syk mens jeg likevel lå hjemme på sofan i Arendal og ikke gjorde annet enn å lese? Hvorfor kunne jeg ikke blitt syk mens jeg likevel var i et varmt hus fylt med mors kjærlighet og omsorg? Buuu.....



Men nå er det straks Venner for Livet, deretter That '70s Show, og deretter Hotel Cæsar fra igår. Så...
Dette innlegget har forresten kun èn hensikt: Få medlidelse! Please!!! Noen må si "stakkars deg" til meg... da hadde alt blitt mye bedre. Snufs..

Takk til Knudsen!

Dette er Steinar W. Knudsen. Da jeg var på kafé med ham lørdag før palmesøndag fortalte han at han hadde en liten gave til meg. Hm.. javel? Og rett etter at vi hadde satt oss ned med hver vår kakao med krem i vindusrekka på café victor i Ændal sentrum, klare for å kikke på rare folk som gikk forbi, slengte han en pose i fanget mitt. "Øh... hva er dette", rakk jeg såvidt å tenke før jeg hadde åpnet opp og kikket nedi og så fem splitter nye tannbørster. JAMMEN HÆ OG HALLO? Og så husket jeg innlegget mitt tidligere her på bloggen der jeg så sårt etterlyste tannbørster på blå resept. Og tror dere ikke Steinar og pappan Knut Jørgen fant ut at de ville bidra litt mot økt redusering (?) av Ingvilds tannbørsteutgifter? Det må jeg si. Flott gjort, og jeg ble kjempeglad! Hurra for, og takk til, Steinar og Knut Jørgen Knudsen som var kule og overrasket med tannbørster av typen Morningkiss International. Superdupert! Skal jeg aldri glemme. En fin påskeglede! Tjohei! (de aktuelle tannbørstene kan skues på bildet de også)

Tonje Tonje Tonje

Dette er Tonje. Tonje heter egentlig Tonje Agnethe. Men hun bruker bare Tonje ettersom hun hater Agnethe-delen av navnet. Derfor ser jeg det som min plikt å bruke Agnethe så ofte jeg kan. Men tror Tonje (Agnethe) er glad i meg for det. Tonje er kul! Helt rå dame, som har like lite ro i rævva som meg. Akkurat nå har hun for eksempel forvillet seg til San Francisco, på utveksling på Berkeley av alle steder! Wow!! Selv om hun både har kjæreste og er forlova. Den utkårede heter Bjørn og er bra mann. Vi liker Bjørn. Tonje gifter seg 2.september og jeg har fått æren av å være forlover. Tjohei! Dette gleder vi oss til. Og gruer oss. Hvertfall jeg, ettersom har fått æren av å være forlover. Tonje: Jeg vet at jeg ikke fikk mulighet til å være med å plukke ut kjole, men vær så snill! Vær så snill: IKKE velg en kjole med for langt slør! Jeg merker at jeg er dårlig på lange slør. Selv uten å ha prøvd.

Vil bare si til deg kjære Tonje at du er den beste! Og at jeg er veldig glad i deg, og at jeg gleder meg til å se deg igjen! Hurra for sommertur til Praha! (Denne gangen skal vi IKKE ende opp i Stockholm, selv om det var en fin opplevelse det også.) Gratulerer med dagen på etterskudd og lykke lykke til videre i San Fran! Heier på deg og savner deg. Skal snart ringe!

Bergen? London? Eller Bergen? Eller London?

Nå sitter jeg ved det fantastiske Ikea barbenk-kjøkkenbordet vårt og er kvalm. Har med suksess fjernet søtbehovet som så sterkt meldte seg i stad ved å konsumere nesten en liter med Oboymelk. En liter med Oboygrøt skulle man nesten kunne kalle det. Men det funket. Ved å tilsette ikke to spiseskjeer pr. glass melk, men fem (!!) er det kanskje en selvfølge at sjokolade- og annet søtbehov raskt forsvant. Selv om jeg føler en viss anger nå i ettertid, har jeg i det minste spart penger. Økonomisk og fornuftig. That's me. Det var jug. Jug, jug, jug. Jeg er ikke økonomisk. Ei heller fornuftig. Og nå har jeg et dilemma. Bergen eller London?

Det var meget digg å komme tilbake til regntunge Bergen den 4.februar, etter et suksessopphold i London. Spesielt digg fordi regntunge Bergen fra dag EN hjemme ikke var tradisjonelle regntunge Bergen, men kun Bergen. Det har vært sol og blå himmel i evige tider. Så lite nedbør at Vann- og avløpsetaten gikk ut med oppfordring om å spare på vannet, ettersom vannmagasinene snart ville være tomme. Men nå er igjen alt ved det normale. Det regner, blåser og er guffent. Perfekt april-, og ikke minst påskevær. Say no more. Er det kanskje derfor jeg i det siste har lekt litt for mye med ideen om å returnere til London? For det er nå det eneste som står i hodet på meg. Selv om månedene her i Bergen har vært helt fantastiske; med masse utfordringer i Studentradioen i Bergen www.srib.no (ja, Ingvild er reporter - busy and important), masse turgåing og trening og jobbing og venner og soving og tv og mat og gøy og ditt og datt og sånn, så kjenner jeg at rastløsheten melder seg atter en gang, og at tanken på å ta master i London istedet for Bergen stort sett tar opp all ledig hjernekapasitet.

Så nå sitter jeg altså her, i en meget sterk Oboy-rus og surfer meg nesten til døde på Londonske universiteters hjemmesider for å finne attraktive masterstudier. Og de finnes. Tenke tenke. London eller Bergen? Bergen eller London? Hjeeeeeelp! Av en eller annen grunn får jeg til tider litt smådårlig samvittighet for at jeg er så rastløs og reiser hit og dit og aldri klarer å holde meg i ro. Men trenger jeg egentlig det? Å få dårlig samvittighet, mener jeg? Er det ikke bare lurt å leve mens man kan? Reise hvis man tør? Gi gass der man kan?