Med retten til å se ut som en dass

Da jeg stresset meg avgårde opp mot studentkontoret på universitetet i dag rundt halv ett for å levere hjemmeeksamenen min, var det en tanke som slo meg. Hva er det med det å ha eksamen som gjør det fullstendig akseptabelt å se ut som en dass? I hvertfall tenker jeg alltid at det er slik. Jeg gir meg selv den fulle rett til å valse rundt i byen, usminket og med flatt hår og dasse klær - jeg har jo tross alt sittet oppe hele natten med siste finishen av hjemmeeksamen! Med større og svartere ringer under øynene enn vanlig, strener jeg gjennom bygatene 'med retten på min side'. Jeg tillater meg selv faktisk å droppe et hvert forsøk på å være hyggelig mot personen som høflig lar meg holde paraplyen min oppe mens han må ta sin ned når vi passerer hverandre på et fortau som er for smalt for to paraplyer i bredden. Jeg er jo sliten, jeg har lov. Jeg har også lov til å mumle ufine ord for meg selv og bli fort sur og gretten når en barneskoleflokk på noe som virker som minst 100.000 elever akkurat presser seg foran meg det siste stykket opp mot studentkontoret. "Forbaska drittunger, himla treiginger, ser dere ikke at jeg har dårlig tid, jeg skal tross alt levere hjemmeeksamen!" Det er først når jeg ankommer studentkontoret jeg skjønner at jeg kanskje har vært for liberal når det gjelder retten jeg har gitt meg selv til å se ut som en dass og oppføre meg som en sur grinebiter. For der blir jeg møtt av medstudenter i høye hæler og med perfekt hår. Nydusjet og fine, med fresh sminke og store smil ser det nesten ut som om de danser seg fremover i køen for å levere sitt o'ferdige produkt. Med blikket godt festet i gulvet og med maraton i gjesping forsøker jeg å få køen til å gå fortere enn fortest. Æææ - må ha luft! Må hjem og sove. Må hjem og dusje og starte det normale liv igjen! Oppgaven ble tilslutt levert til en stakkars overarbeidet, men dog MEGET hyggelig, fyr på studentkontoret som hadde fått det privilegium av å være alene på jobb idag. Jeg gav ham et smil (ha!), før jeg tuslet nedover mot byen igjen. Jeg innser på vei hjemover at det faktisk IKKE står HJEMMEEKSAMEN skrevet med store bokstaver i panna mi. Selv om jeg har isolert meg på rommet de siste døgna, med laptopen, pensumbøker og høringsnotater fra Kirke- og kulturdepartmentet som eneste gjøremål, og sittet oppe så og si hele natten for å bli ferdig i tide, så betyr ikke det at et normalt menneske kan merke at jeg er eksamensstressa og preget til døde av luftmangel, koffeinoverdose og mangel på sosial omgang. Huff, jeg må skjerpe meg.

Er det noen der ute som føler det på samme måte som meg? Please! Dette tror jeg jeg trenger å snakke om... Jeg har nå uansett funnet ut én ting: Tirsdag 30. mai, når jeg ikke skal stå opp fordi jeg mest sannsynlig aldri har lagt meg kvelden før, skal jeg ihvertfall dusje, ta på meg fine klær, ordne håret, putte på make-up og møte dagen og den ventende 6-timers skoleeksamen med et smil! (Høyhælte sko dropper jeg, DER går grensa).