Bergen? London? Eller Bergen? Eller London?

Nå sitter jeg ved det fantastiske Ikea barbenk-kjøkkenbordet vårt og er kvalm. Har med suksess fjernet søtbehovet som så sterkt meldte seg i stad ved å konsumere nesten en liter med Oboymelk. En liter med Oboygrøt skulle man nesten kunne kalle det. Men det funket. Ved å tilsette ikke to spiseskjeer pr. glass melk, men fem (!!) er det kanskje en selvfølge at sjokolade- og annet søtbehov raskt forsvant. Selv om jeg føler en viss anger nå i ettertid, har jeg i det minste spart penger. Økonomisk og fornuftig. That's me. Det var jug. Jug, jug, jug. Jeg er ikke økonomisk. Ei heller fornuftig. Og nå har jeg et dilemma. Bergen eller London?

Det var meget digg å komme tilbake til regntunge Bergen den 4.februar, etter et suksessopphold i London. Spesielt digg fordi regntunge Bergen fra dag EN hjemme ikke var tradisjonelle regntunge Bergen, men kun Bergen. Det har vært sol og blå himmel i evige tider. Så lite nedbør at Vann- og avløpsetaten gikk ut med oppfordring om å spare på vannet, ettersom vannmagasinene snart ville være tomme. Men nå er igjen alt ved det normale. Det regner, blåser og er guffent. Perfekt april-, og ikke minst påskevær. Say no more. Er det kanskje derfor jeg i det siste har lekt litt for mye med ideen om å returnere til London? For det er nå det eneste som står i hodet på meg. Selv om månedene her i Bergen har vært helt fantastiske; med masse utfordringer i Studentradioen i Bergen www.srib.no (ja, Ingvild er reporter - busy and important), masse turgåing og trening og jobbing og venner og soving og tv og mat og gøy og ditt og datt og sånn, så kjenner jeg at rastløsheten melder seg atter en gang, og at tanken på å ta master i London istedet for Bergen stort sett tar opp all ledig hjernekapasitet.

Så nå sitter jeg altså her, i en meget sterk Oboy-rus og surfer meg nesten til døde på Londonske universiteters hjemmesider for å finne attraktive masterstudier. Og de finnes. Tenke tenke. London eller Bergen? Bergen eller London? Hjeeeeeelp! Av en eller annen grunn får jeg til tider litt smådårlig samvittighet for at jeg er så rastløs og reiser hit og dit og aldri klarer å holde meg i ro. Men trenger jeg egentlig det? Å få dårlig samvittighet, mener jeg? Er det ikke bare lurt å leve mens man kan? Reise hvis man tør? Gi gass der man kan?