Påskeferie og dens fatale konsekvenser

Og så var påska over. Tjohei! Fin ferie, absolutt. Men når man ikke har noe hytte på snøkledt fjell å ty til, ei heller penger på bok til å stikke utenlands, ja da stikker man hjem til mor og tar ferien der. Og jeg skal ikke si at jeg ikke gledet meg til å stikke hjem til påske. Forventningene var skyhøye, og jeg så frem til å møte kjente og kjære og til å slappe av max kabin. Men det slår aldri feil. Den o'store ferien blir aldri som man tror den skal bli. Været slo feil, alle de jeg trodde jeg skulle få møtt fikk jeg ikke møtt, og formen og viljen til å stikke ut og være sosial slo seg vrang. Hadde mye tid hjemme denne gangen, hele 10 dager. Men det gjorde meg bare slapp. Mye grunnet ekstremt god underholdning på bokfronten tilbrakte jeg altså uendelige timer på sofaen under et deilig teppe. Og sånt gjør en slapp. Fint at man er heldig og finner bøker man ikke klarer å legge fra seg, men når dette fører til at man leser til alle døgnets tider, til f. eks. 0330 på natta, og derfor ikke klarer å stå opp før kl 1500 dagen etter, og når man først har klart å dra seg ut av senga og spist frokost, ja, så orker man ikke annet enn å legge seg rett ned på nærmeste sofa, og lese mer. Ond sirkel kanskje, men fy så digg det var og. Haha. Men påska hadde sine høydepunkter. Feiret mor sin 50 årsdag noe på forskudd, men dog. Familie og god mat. Glede-glede. Og så fikk jeg møtt masse gøye folk, gamle venner og bekjente og herlige søsken.



Bildet over er fra min eneste påskeutflukt. Den fant sted 1.påskedag, før jeg startet den lange turen tilbake til Bergen. Kjørte med Steinar ut på Hove på Tromøya og fikk masse god vind i kinna. (Og påskeegget jeg holder var en gave fra Steinar - tusen takk - strålende fornøyd!). Faktisk så koste jeg meg veldig på den lille påske-utflukten, bare se på bildet under, tjohei.



Men det straffer seg visst å ta det tunge steget ut av sofaen. For i det sekundet jeg satte min fot på bergensk jord igjen, satte virusene inn for fullt. Nå har jeg ligget under x antall tepper og dyner siden mandag morgen, snytt ut flere ruller dopapir og konsumert kilovis med Fisherman's Friend og Repsils, samt drukket bøttevis med Rett-i-koppen, både sjokolade og tomatsuppe. Vann smaker piss, så Sprite Zero har blitt min redning når det gjelder å svelge ned paracet. Jeg kan tv-programmet utenat! (Ikke at jeg ikke kunne det før jeg ble syk da.. hehe). Men: Ingen av de andre jeg bor med er hjemme, og det er litt ensomt her. Er lei av å være syk nå. Og ja! Jeg er et mannfolk når det gjelder å være syk. Klager og syter og har det VEEELDIG vondt. Hehe.. kanskje like greit at ingen er hjemme. Men men. Det som er irriterende, og som jeg ikke skjønner, er: Hvorfor i alle videste, huleste verden kunne jeg ikke blitt syk mens jeg likevel lå hjemme på sofan i Arendal og ikke gjorde annet enn å lese? Hvorfor kunne jeg ikke blitt syk mens jeg likevel var i et varmt hus fylt med mors kjærlighet og omsorg? Buuu.....



Men nå er det straks Venner for Livet, deretter That '70s Show, og deretter Hotel Cæsar fra igår. Så...
Dette innlegget har forresten kun èn hensikt: Få medlidelse! Please!!! Noen må si "stakkars deg" til meg... da hadde alt blitt mye bedre. Snufs..